6. mai 2007

Kva er eit «grått pass»?

I norsk språkdrakt har eg frå tid til annan sett påstandar om «apartheid-politikk» i Estland (og Latvia). Nokre skal til og med ha sett at russarar har anna pass enn «førsterangs borgarar».

Det er rett at det finst noko som i estisk daglegtale gjerne blir kalla eit «grått pass». Men bortsett frå fargen er det ikkje noko spesielt med dette systemet. Noreg har det same -- dei norske er forresten blå -- og det kallast for eit utlendingepass. Det er eit dokument som fungerer som eit vanleg pass, men som ikkje provar statsborgarskap.

Då Estland fekk at sjølvstendet stod dei framfor eit enormt problem, nemleg ei stor gruppe russiskspråklege som ikkje identifiserte seg med den estiske staten. Ein del av russarane hadde akseptert sjølvstendet, ein del hadde kjempa mot, til dømes gjennom den russiskstemte «interrørsla».

Estland måtte velje: skulle dei automatisk og utan søknad gi statsborgarskap og dermed røystrerett til ei stor mengde personar som i utgangspunktet slett ikkje var interessert i å vere med å bygge eit estisk samfunn, og som heller ikkje kunne estisk og dermed ikkje var i stand til å orientere seg i kva som skjedde i samfunnet -- eller skulle dei gi statsborgarskap til dei som søkte om det og som dokumenterte grunnleggjande kunnskapar i estisk.

Resultatet var eit stort antall personar som ikkje foretok seg noko, fordi dei meinte det var urettvist at dei skulle trenge å søkje om noko, eller fordi dei ikkje var interesserte i eller ikkje hadde høve til å skaffe seg elementære estiskkunnskapar.

Ein del av desse søkte om -- og fekk -- russisk statsborgarskap. Og stadig fleire har fått estisk statsborgarskap ved søknad og naturarlisering. Estland har dei siste åra drive ein aktiv integrasjonspolitikk med gratis estiskopplæring, og om det held fram i same tempo Ved årsskiftet var det att 125 790 personar utan statsborgarskap i Estland -- det vil seie litt under ti prosent av folket. Ved folketeljinga i 2000 var det 170 359. Det går altså framover.

Men kvifor ikkje berre gjere dei alle til statsborgarar? Det er det kanskje lett å spørje om, når ein kjem utanfrå. Det kan vere vanskeleg å tru at det verkeleg kan vere slik at hundretusener av personar bur i eit land i tretti år utan å lære seg språket. Men det er faktisk slik det er, og mange av russarane er framleis totalt uinteressert i å lære seg estisk.

Men kva med å gi russisk offisiell status i Estland, ville ikkje det vere eit rimeleg krav?
Vel, det er det igjen lett å spørje om når ein kjem utanfrå. Men i praksis ville ei sidestilling av russisk og estisk gi russisk ein enorm fordel framfor estisk. Slik vil det vere i ein god del framover, heilt til den russisk minoriteten har fått tid til å lære seg det offisielle språket på eit brukbart nivå. Det var ei stund at denne fordelen for russisk på litt lengre sikt truga med å utrydde det estiske språket og dermed estiske estarane som folk. Slik er det heldigvis ikkje no, og slik vil vel heller ingen at det skal bli.

Og midt oppe i dette er det sjølvsagt svært viktig å respektere rettane til uskuldige russarar som har all rett til å leve i landet der dei er fødde, same om bestefaren deira var okkupant eller frigjerar. Og dei har all rett til å halde på språket sitt, til å utvikle kulturen sin. Det er det ingen som har noko imot. Det den jamne estar vonar er at russarane skal vere Estlands-russarar som veit kva Estland er for noko. Og då kjem ein ikkje unna det estiske språket.

Integrasjonsutfordringa skjem til å vere der i mange, mange år enno. Det finst ingen enkle løysingar. Det er heilt sikkert at dialog er nødvendig, men det er framleis eit stort problem at store mengder folk har vore avskorne frå heile den samfunnsdebatten som har gått i Estland sidan slutten av åttitalet og i staden har levd i sitt parallelle, russiskspråklege univers, der mange av impulsane har kome frå den andre siden av grensa. Det er mange slike som framleis sit med «gråe pass».

Ingen kommentarer: