24. mai 2007

Europaparlamentet støtta Estland på alle punkt

Det er ein stor siger for Estland at Europaparlamentet i dag vedtok ein resolusjon som sterkt og tydeleg uttrykkjer at EU har forstått kva problem Estland har å stri med, og stiller seg solidarisk og støttande i ein vanskeleg situasjon. Resolusjonen vart vedteke med 460 stemmer for, 31 mot og 38 blanke røyster.
(EPL)

23. mai 2007

EU-parlamentet drøfta støtteresolusjon om Estland

EU-parlamentet i plenum drøfta i går ein resolusjon om situasjonen i Estland som skal opp til røysting i morgon.
Hovudpunktet i resolusjonen er solidaritet med Estland ut frå at Estland som sjølvstendig stat har handla ut frå allmenne europeiske normer og at Russland har blanda seg inn i indre tilhøve i Estland.
Resolusjonen legg vekt på at både koordering av uro frå russisk side, beleiring av den estiske ambassaden og åtak på ambassadøren, elektroniske åtak, skjulte økonomiske sanksjoner eller krav frå statsduma-delegasjonen om at den estiske regjeringa skal gå av, er heilt uakseptable.
"Innblanding i Estlands indre tilhøve er heilt uakseptabelt," sa mellom anna nestleiar for den sosialdemokratiske fraksjonen, Jan Marinus Wiersma. Han meinte at det er opp til Russland å gjere sitt beste for å komme i dialog med Estland og Latvia.
Dei estiske EU-parlamentarikarane som deltok under drøftinga var Tunne Kelam, Toomas Savi, Andres Tarand og Katrin Saks. Representantane avviste påstandane som Vladimir Putin la fram under toppmøtet i Samara om at Dmitri Ganin, som omkom 27. april, ikkje skulle ha fått medisinsk hjelp. "Nok ein gong tok Russland i bruk direkte løgn," sa Andres Tarand.
(Postimees 22.05.07).

21. mai 2007

Tivolibrannen i Rakvere -- Estland får nye ting å tenkje på

Etter at det estiske mediabiletet i lang tid har vore dominert av ein viss tematikk, har dei siste par dagane vore prega av tivolibrannen i Rakvere. Det var seinkvelden den 18. mai at redningstenesten fekk inn melding om brann i ein karusell på tivoliet i Rakvere.
Det er ikkje usannsynleg at brannen kan vere påsett.
Ingen omkom i brannen, men 41 personar har vore innom sjukehuset i Rakvere til kontroll,
av dei hadde 31 personar skadar. To mindreårige var skadde, men det er ikkje snakk om livstrugande skadar for nokon involverte.
I etterkant har brannen utløyst ein debatt om kontrollsystem for tryggleik ved tivoli og liknande stader. Fram til no har eigaren nærast stått åleine med det tekniske ansvaret.
(Kjelder: EPL, Postimees)

16. mai 2007

Shimon Peres: Bronsesoldaten var ei indre sak for Estland

Shimon Peres vitja Estland i dag og la mellom anna ned krans ved minnesmerket over Holocaust-ofra ved Klooga vest for Tallinn.
Peres meinte mellom anna at Estland har takla krisa bra og at avgjerda var Estlands eiga sak,
står det mellom anna i Postimees i dag. "Slik vi ser det gjekk regjeringa dykkar forsiktig fram og gjorde eit stort arbeid," seier israelaren.
Den israelske politikaren rosar òg Estland for utvikling på fleire område.
***

For Estlands del er det viktig at det faktum at den israelske visestatsministeren ope seier dette er med på å setje nazisme-påstandane frå Kreml i perspektiv.

Statsminister Ansip: Det var snakk om forsvar av landet

Andrus Ansip har vore både utskjelt og lovprisa sidan dei dramatiske hendingane i slutten av april, men sjølv har han vore tilbakehalden med kommentarane.
No har han teke bladet frå munnen og kommentert kvifor han og regjeringa hans gjorde som dei gjorde. Det handla om tryggingspolitikk, seier Ansip, ja rett og slett om å forsvare Estland mot ei framand makt. Hadde ikkje flyttinga vorte gjort no, ville Estland ved hjelp av destabilisering og misbruk av "landsmennene" meir og meir bli dominert av Moskva, meiner statsministeren, slik han i i dag kommenterer det under overskrifta "CCCP forever -- eller aldri meir" i Postimees.

13. mai 2007

Moskvas rolle i uroa i Tallinn

Det relativt nyoppretta Senteret for forsvarsstudier (RKK/ICDS) i Tallinn, under leiing av tidlegare estisk Moskva-korrespondent Kadri Liik, offentleggjorde for nokre dagar sidan ein oversiktsstudie om Moskvas rolle i hendingane i Tallinn -- ein studie som vart mykje omtala og kommentert i estisk presse.
Engelskspråkleg tekst finst på heimesida til senteret.

12. mai 2007

TILBAKEBLIKK: Kva bør gjerast med bronsemannen?

Ein gammal leiarartikkel frå Postimees:

Kva bør gjerast med bronsemannen?

Kor viktig aktør i politkken er ein mannsfigur støpt i bronse? Eit merkeleg spørsmål - kva politikk kan vel ein bronsemann gjere? Likevel er det stadig noko oppstyr rundt soldatstatuen på Tõnismägi i Tallinn. Ein gong i året samlar dei russiskspråklege veteranane seg der for å drikke vodka, synge og minnast gamle tider. Russiskspråklege politikarar møter opp og handhelsar på dei, dei blir filma og fotografert.

Ein annan dag kjem ein lastebilsjåfør og tippar eit søppellass for føtene på bronsemannen og blir bøtelagd av politiet.

I går morgon hadde det dukka opp ein hakekross på magen til bronsemannen som einkvan i all hast fekk måla over att. Var det nok ein gong ein provokasjon, kjem hendingane i Riga til å gjenta seg her hos oss no?

Vi kan sjølvsagt ikkje utelukke at det kan vere ein provokasjon. Det nyttar ikkje å lure seg sjølv til å tru at det hos oss ikkje finst krefter som er interesserte i å destabilisere situasjonen og skade Estlands internasjonale omdømme.

Det er heller ikkje umogleg at provokatørane blir styrde utanfrå. Vi kan berre minne om det temmelege illevarslande tipset som ein delegasjon for det estiske parlamentet Riigikogu fekk i Moskva i byrjinga av april - at demonstrasjonen til dei russiske pensjonistane i Riga er småtteri i forhold til det ein ville sjå om det skulle kome militært utdanna offiserspensjonistar ut i gatene. Og sanneleg, 9. mai er jo alt om to veker.

Vi kan heller ikkje utelukke at tilgrisinga av statuen er ein estisk ekstremistorgansiasjons verk, det er berre det at ingen slik organisasjon har late høyre frå seg. I så fall vil det nok vere tale om ein leikeorganisasjon som har målingsboksen som våpen.

Det mest trulege er nok likevel tryggingspolitiets første versjon, at det var tale om vanleg hærverk - truleg eit vågestykke frå ein eller annan ungdomsgjeng. Med andre ord, ein guttestrek, men for ein reaksjon! Interessant nok vakte ikkje skjendinga av gravsteinane frå frigjeringskrigen i Pärnu nyleg nokon reaksjon i liknande målestokk. Er det staden eller gjenstanden det handlar om?

Det er tydeleg at kven det enn var som skjenda bronsemannen og kva dei no ville med det, noko positivt for Estlands land og folk fører det ikkje med seg. I likskap med alle andre arrangement og tiltak dei siste åra ved den same statuen.

Kva skal vi så gjere med bronsemannen og eventyra hans? Å utplassere ei permanent politipatrulje til å passe på ham ville nok vere i meste laget, særlig når det ikkje er nok politifolk i byen til å ta vare på menneske av kjøtt og blod.

Kanskje skulle likevel by- og statsleiarane ta mot til seg og flytte statuen til ein rolegare kvilestad, for eksempel til kyrkjegarden?

***

Det interessante med leiarartikkelen over er ikkje først og fremst synspunkta - for dei har vi høyrt mange gonger dei siste åra. Det interessante er datoen.

Leiaren stod nemleg i Postimees den 24. april 1998, altså for meir enn ni år sidan, mindre enn sju år etter at Estland vann at sjølvstendet og mindre enn fire år etter at dei siste russiske soldatane reiste frå landet -- og altså seks år før Estland vart medlem i både EU og NATO.

Brevet frå Sergei Lavrov til EU-landa

Russland utanriksminister Sergei Lavrov er ikkje nøgd med at EU ikkje refsar Estland for "fascistiske tendensar". I denne samanheng sende han eit skarpt brev til EU-landa. Eg gjengir fri omsetjing av brevet slik det har stått i estisk presse.

Grunnen til at eg vender meg til dykk er urovekkjande utviklingar i samband med monumentet over frigjeringssoldaten i Estland.
Dei kan ha følgjer som går lengre enn rammene for russisk-estiske bilaterale tilhøve.
Situasjonen i Tallinn tek ei svært dårleg vending. Politiet driv no med spreiing av demonstrantane som forsvara monumentet. Eit titals personar fekk lide under overdriven maktbruk frå dei estiske styresmaktene Ein russisk statsborgar, permanent busett i Estland, er død. Samfunnet er i ferd med å splittast.
Vi oppfordra dei estiske styresmaktene gjentekne gonger om ikkje å setje i verk praktiske tiltak for demontering av monumentet eller flytting av leivningane etter sovjetiske soldatar. Desse soldatane gav livet sitt for å frigjere verda frå fascismen. Liknande henvendingar fekk dei estiske styresmaktene òg frå pårørande til soldatane gravlagde ved monumentet. Diverre vende Tallinn dei døyve øret til desse henvendingane.

Vi meiner at dei blasfemiske og groteske handlingane frå Estlands styresmakter er ei utfordring for det demokratiske samfunnet i heile verda, undergrev humanistiske og moralske grunnprinsipp og trassar alle verdiar som vårt moderne levevis byggjer på.

Stillteiande samtykke

Sameleis er det svært urovekkjande at ei rekkje land som er stolte over sitt demokrati og sin toleranse, syner støtte til Estlands handlemåte, og opplever situasjonen no meir som ein faktor i bilaterale tilhøve. Dei gir sitt stillteiande samtykke til kjensgjerninga at ved å jamføre heltebragdene til frigjeringssoldatane med brotsverka til nazistane og kollaboratørane deira, freistar styresmaktene i Estland å skrive om historie og omdefinere rolla til dei allierte i sigeren over fascismen under andre verdskrigen.

Historia lærer seg at aksept av uttrykk for nynazistiske kjensler i visse land kan utvikle seg til ein global tragedie. Uavhengig av kva vurderingar den eine eller andre politikaren måtte gi eller kva disputtar historikarane fører, er minnet om dei falne heilag. Meir enn det - heltar, som gav livet sitt for lukka og fridomen til komande genarasjonar, må ikkje bli offer for politisk spel. Vi er forplikta til å forsvara dei som ikkje lenger kan forsvare seg sjølv mot alle slags gravopnarar.

Vi forventar at handlemåten til dei estiske styresmaktene blir adekvat vurdert særleg av Estlands partnarar i Europa og i transatlantiske organisasjoner, likeeins i Europarådet og OSSE.

Russland, som har betalt ein forferdeleg pris for sigeren over fascismen, kan ikkje vere likesæl til utviklingar der det heilage historiske minnet blir gjort til gissel for kortsiktige politiske krav. Hendingane i Tallinn har utløyst ei bølgje av skarpe protestar og fordømming på alle nivå i det russiske samfunnet, og det kan på alvorlegaste måte påverke vårt tilhøve til Den europeiske unionen og til NATO.

Eg trur at EU vil bruke dei verkemidla unionen rå over for å påverke Tallinn til å stoppe uretten som dei estiske styresmaktene har fått i stand.

***

Den jamne estar har lite tru på at Russland nokon gong kjem til å be om forlating for okkupasjon og terror. Og det kan ein òg greie seg utan. Men det er vondt å oppleve at ei stormakt set alle ressursar inn på å syne at det først og fremst er deira lidingar som er heilage og ærefulle.


***

EPL kommenterer brevet i ein replikk med overskrifta "Hakk i plata":

Den russiske utanriksministeren Sergei Lavrov sendte medlemslanda i EU eit klagebrev retta mot Estland som ikkje innheld noko nytt. Som de kan lese her i avisa skuldar han på den eine sida estiske styresmakter som ifølgje Lavrov har nytta makt mot demonstrantar, og på den andre sida kjem han med skuldingar om at Estland skriv om historia og rehabiliterer fascimen.

Baktanken med eit slikt klagebrev er heilt klart å slå ein kile inn i den heilt klare støtta til Estland som har rådd i EU til no, men det er ikkje truleg at Russland lukkast denne gongen. Russlands eigne handlingar, og ikkje berre mot Estland, har den siste tida vore av ein art som har redusert truverdet svært mykje. Derfør bør vi heller ikkje ta brevet frå Lavrov så tungt.

11. mai 2007

Har Russland funne seg ein ny "Pavlik Morozov"?

Dei som kjenner litt til sovjetisk propagandahistorie, har høyrt om Pavlik Morozov. Den 13-årige guten som angav faren sin til kommunistane og vart drept av familien sin etterpå. Ei djupt tragisk historie på alle vis, i den grad ho i det heile er sann (noko ho stort sett ikkje var, sjå linken over).
Men det groteske med heile historia var måten den stakkars guten vart lovprisa som ein sosialistisk martyrhelt, som sette revolusjonen framfor eige kjøt og blod. Dei fleste av oss som har vakse opp i frie land har vondt for fullt å trengje inn i eit tankeunivers som gjorde eit slikt propagandagrep mogleg.

***

Men Pavlik Morozov er historie, slik Stalin-deportasjonane og Bresjnev-stagnasjonen er det. Det djupt urovekkjande i dag er at at Russland nett no no prøver å gjere Dmitri Ganin, mannen som omkom under opptøya i Tallinn, til ein martyrhelt.

Dmitri var med på å plyndre butikkar og vart knivstukken av ein annan under kaoset som rådde. Han døydde av skadane.
Eg kjende ikkje Dmitri. Det var trist og tragisk at det skulle gå slik med han. Men om noko så er det kynisk mot både han og andre til dømes å skulle gi ei gate i Moskva namn etter Dmitri Ganin, slik det russiske parlamentsrådets formann Sergei Mironov no har gjort framlegg om, slik EPL refererer den russiske nyhendeportalen Regnum. Og det gjer ikkje saka betre at det er snakk om gata der den estiske ambassaden ligg.

Det er ingen grunn til å bruke sterke ord om eit slikt grep frå Russlands side. Det trengst ikkje, for handlingane talar for seg sjølv. Men det er verkeleg skremmande at landet ser ut til å vere klart for ein ny Pavlik Morozov.

Gjerdet er teke ned rundt Tõnismägi

Etter at anleggsgartnarar i stor stil dei siste dagane har arbeidd på spreng med å plante blomar i EU-fargene, er no endeleg gjerdet teke ned rundt parken på Tõnismägi, der bronsesoldaten stod fram til 27. april, melder både EPL og Postimees om i dag.
Blomane som vart festa til gjerdet av 9. mai-feirande og sørgjande estlandsrussarar, vart ved demonteringa frakta til krigskyrkjegården og lagt ned der bronsesoldaten står no.
Forsvarsminister Jaak Aaviksoo, som har hatt ansvar for mykje av det praktiske kring flyttinga av monumentet, var sjølv til stades og inspiserte. Trolleybuss-haldeplassen er òg i drift igjen frå og med i dag.
***
Fleire små steg mot full normalisering av situasjonen i Estland, med andre ord. Dei ytre teikna på oppstyret blir borte. Men den djupare samfunnsdebatten kring implikasjonane av det som hende kjem nok til å følgje oss, kanskje i år framover.

Russisk blokade kan stoppe store investeringar

Både hamna i Tallinn (Tallinna Sadam) og den estiske jernbanen (Eesti Raudtee) har hatt planar om store investeringar. Men grunnlaget ein stor del av økonomien deira har vore inntekter frå russisk olje-transitt. Og når Russland med boikott og uoffisielle sanksjonar no kan kome til å redusere denne trafikken sterkt, kan mange planlagde store investeringsprosjekt bli lagde på is, skriv Postimees i dag.

Var det "opptøyar" i Estland i 1991?

Fleire har i det siste gjort meg merksam på norskspråklege kjelder som seier at opptøya i Tallinn den 26. og 27. april i år var "dei verste sidan 1991".

Først og fremst: Det stemmer nok heilt sikkert at hendingane den seinare tida var skilsetjande og at situasjonen ikkje har vore så spent i Estland sidan landet vann att sjølvstendet for snart 16 år sidan.

Det er derimot ikkje presist å nytte ordet opptøyar om det som hendte den gongen. Lat oss kikke på korleis nynorsk- og bokmålsordboka definere opptøyar/opptøyer:
Nynorskordboka: bråk, (gate)uro, oppstyr der store menneskemengder er med
Bokmålsordboka: uroligheter, voldsomheter av en menneskemengde. raseo-

Desse definisjonane passar på ingen måte som ei skildring av det som kjenneteikna omveltninga då Estland fekk att sjølvstendet. Det som kjenneteikna brytningtida tidleg på 1990-talet var nettopp ein fredeleg "folkerevolusjon" heilt utan valdsbruk. Det er dette som har gått inn i historia som "den syngjande revolusjonen".

10. mai 2007

Statsminister Ansip: hendingane var eit sjokk for heile verda

Ifølgje Andrus Ansip var hendingane i slutten av april og byrjinga av mai eit sjokk for heile verda, slik EPL referer den estiske statsministeren i kveld.

"Det at det vart manipulert med media, hacker-åtak, krava frå den russiske statsdumaen om at regjeringa skal gå av, åtaka på ambassaden vår i Moskva, er ikkje akseptabel åtferd frå ein av EUs strategiske partnarar," sa statsministeren til TV3-nyheitene.

Dei største spenningane meinte likevel statsministeren at Estland gjennomlevde den 26. og 27. april. Han uttrykte glede over støtta til Estland som både EU og NATO har uttrykt.

"500 millionar menneske i EU har vore med oss," sa Ansip.

Ansip slo òg fast at alle skuldingar om brot på menneskerettane vil bli kontrollert, men at ingen brot er fastslege så langt. Statsministeren sjølv seier seg nøgd med politiets arbeid.

HUMOR: Frå ein russisk-estisk parlør

Den estiske vekeavisa Eesti Ekspress offentleggjer noko som visstnok (kremt) skal vere utdrag frå ein ny russisk-estisk parlør utgjeven i Russland. Eg gjengir litt av det, utfylt med norsk tekst. Og til folkeopplysning: estisk blir sjølvsagt ikkje skrive med kyrillisk skrift, men med vanleg latinsk alfabet. Unnataket er -- som her -- transkripsjon for at einspråklege russarar skal kunne "lese " det.

Скажите пожалуйста, куда вы увезли бронзового солдата?
Оелге палун куху те пронкссыдури виисите?

Sei meg, er De snill, kvar De har gjort av bronsesoldaten?


У вас можно купить немножко бронзы для личных нужд?
Кас олекс выймалик оста вейди пронкси исикликукс тарбекс?

Ville det vere mogleg å få kjøpt noko bronse til personleg bruk?


Это правда, что здесь раньше стоял памятник?
Кас сэ он тыси, эт сийн сейсис варем монумент?

Er det sant at det stod eit monument her før?


Я не покупаю эстонские товары. Дайте мне русской водки –
Ма эй оста эести каупа, палун муллэ вэнэ вийна!

Eg kjøper ikkje estiske varer, gje meg russisk vodka, takk!


Я хотел бы арендовать место на этой площади. И мне нужен скульптор –
Соовин рентида маад сийн вяльякул. Ваян скулпторит!

Eg vil gjerne leige ei tomt her på denne plassen. Eg treng ein skulptør!


Скажите, а много ли в Эстонии еще памятников?
Кас Эестис он веел палью мялестусмярке?

Er det mange minnesmerke att i Estland?


Давайте вместе что-нибудь сломаем
Ламмутакс мидаги коос?

Skal vi rive noko saman?


Добрый день, мы молдавские демонтажники. Говорят, у вас есть работа?
Тэрвист! Олеме демонтеериад Молдоваст. Кас тёёд лейдукс?

Hei! Vi er demontørar frå Moldova. Finst det arbeid til oss?


Вы не подскажете, в Таллине можно купить топливо для танка?
Кус олэкс выймалик Таллиннас оста кютуст танки яокс?

Kvar i Tallinn får vi kjøpt drivstoff til stridsvogner?


Не арестовывайте меня, я не русский
Арге арретээриге минд! Ма полэ вэнэлане.

Ikkje arrester meg! Eg er ikkje russar.

[...]

Tõnismäe-leivningane skal gravleggjast på nytt i juni

Den estiske forsvarsministeren Jaak Aaviksoo sa ifølgje EPL i ei regjeringspressekonferanse i dag at leivningane etter dei falne frå andre verdskrigen som er utgravne på Tõnismägi i Tallinn skal gravleggjast på nytt i andre halvdel av juni i år.

Den nøyaktige datoen vil bli klar i løpet av dei nærmaste vekene, men forsvarministeren meiner det vil hende i slutten av juni.

Aaviksoo la til at regjeringa er villig til å vurdere alle søknader frå pårørande om gravleggjing andre stader. Det er òg mogleg å få stønad frå regjeringa.

Skuldingar om brot på menneskerettane avvist av statsminister Ansip

Den internasjonale menneskerettsføderasjonen FIDH kjem i ei erklæring med skuldingar om urimeleg maktbruk frå politiet under opptøya i Tallinn og krev samtidig at Estland skal gjere slutt på all diskriminering av russiskspråklege i Estland.

Statsminister Ansip svarar på ein pressekonferanse at det i Estland "ikkje er diskriminering og brot på menneskerettane som det er verd å etterforske. Den som kjenner seg urettvist behandla, har hatt høve til å klage dette inn for retten. Rettssystemet vårt fungerer effektivt og om det har forekome brot vil dei episodane bli løyst i retten," slik Postimees gjengir han.

***

Det vanskelege i spørsmålet om diskriminering er det grunnleggjande spørsmålet om den russiske minoriteten i det heile skal sjåast som ei innvandrargruppe som treng integrering i det estiske samfunnet. Ettersom store delar av minoriteten det er tale om ikkje sjølv vil sjå seg slik, vil ein estisk minoritets- og integrasjonspolitikk som er fullt ut i samsvar med vestlege standardar, likevel subjektivt opplevast som urettferdig og diskriminerande, ettersom integrering òg stiller krav til minoriteten.

Sterk støtte til Estland frå EU-parlamentet, nye skuldingar frå Russland

I ein resolusjon vedteken i dag erklærer EU-parlamentet si støtte til Estland i krisa med Russland. Resolusjonen ber mellom anna Russland om fullt ut å respektere suvereniteten til alle EU-landa og til å overhalde Wien-konvensjonen om diplomatiske relasjonar, skriv Postimees.

Samstundes trugar leiaren for den russiske statsdumaen, Boris Gryzlov, med å offentleggjere materiale samla i Tallinn som skal avsløre politivald og brutalitet frå estiske styresmakter under opptøyene rundt bronsestatuen, melder same avis i ein annan artikkel.

Det rimeleg ferske Internasjonale senteret for forsvarsstudier skriv i ein rapport at Moskvas rolle i det som hende ser ut til å vere større enn ein først trudde, ifølgje EPL. I same avis åtvarer imidlertid tryggingsanalytikaren Eerik Niiles-Kross mot forhasta slutningar, han meiner det tek tid før ein kan analysere Russlands faktiske rolle i hendingane.

Estland pustar letta ut



Sidan
hendingane den 26. og 27. april har 9. mai stått som ei eldprøve for landet. Skulle den dagen gå gale, ville den vonde sirkelen vere i gang for alvor.

Politiet har brukt store ressursar på å førebu seg på mogleg uro. Til all lukke fekk dei ikkje bruk for korkje skjold eller gummiklubber i går.

Demokratiet Estland har overlevd ei stor prøving. Vegen vidare handlar om normalisering og dialog. Utfordringane har vist seg som større enn mange av oss trudde. Men det siste døgeret gir von.

Forfattaren Mihkel Mutt om integrasjon i Europa og Estland

I ein kronikk i Postimees jamfører den estiske forfattaren og redaktøren i litteraturtidsskriftet Looming innvandrings- og integrasjonspolitikken i fleire europeiske land, med Estland.
Han påpeikar mellom anna det finst ulike tilnærmingar, men at det som skiljer integrasjonen i Estland frå vesteuropeiske land er at dei som frå estisk perspektiv framstår som innvandrarar, ikkje ser seg sjølve slik.
Han meiner at denne skilnaden er viktig og at det det finst to slags diskriminering: medviten diskriminering, som han ser som heilt uakseptabelt, og umedviten diskriminering, som diverre vil finnast i alle samfunn til alle tider. Den som ser seg sjølv som innvandrar, vil ei stund gjere ein dobbelt innsats for å vinne fram og innta sin plass i samfunnet trass i slike umedvitne fordomar. Den store utfordringa i Estland er at den russiske minoriteten av historiske grunnar manglar ei sjølvforståing som innvandrarminoritet, meiner Mutt, som òg presiserer at målet sjølvsagt ikkje er assimilasjon, men eit koherent og fungerande samfunn.
Han meiner at slik som dei offisielle parolene om venskapen mellom folka i Sovjet-tida berre vart trudd av russarane, har trua på den vellukka integrasjonen på liknande vis vore einsidig frå estarane si side. Men Mutt er ikkje berre pessimistisk, han trur at det har skjedd positive utviklingar og at det finst von, dersom ein tek lærepengane frå den siste tida på alvor.

Historikaren David Vseviov: Vi må byrje å snakke i "eg-du"-form

Historikaren David Vseviov er ei velkjend radiostemme i Estland, særleg som historieformidlar.
Til dei estiske TV3-nyheitene 9. mai delte han sine tankar om utfordringane Estland står framfor. "Om nokon verkeleg meiner at han har vondt i hovudet fordi han har ein viss nasjonalitet, då synst eg synd på han," sa Vseviov. Han meinte at dei fleste russarane ikkje veit kva symbol dei går med, når ein del av dei i dag har tatt på seg emblemet til "Nattevakt"-rørsla, altså dei militante forsvararane av bronsestatuen. "Folk treng noko å klamre seg til, dei fleste av dei veit ikkje kva fargane tyder," sa historikaren.
Han meinte at løysinga på situasjonen må først og fremst må vere å byrje å tenkje og seie "eg og du" framfor "vi og dei".
(Òg referert i EPL.)

9.mai i Estland: Mykje blomster, verdig markering




Den 9. mai, dagen både politi, styresmakter og folk flest har vore urolege for, er over. Dei siste åra har den russiske dagen for feiringa av slutten på "Den store fedrelandskrigen" meir og meir vorte eit påskot frå både russiske og estiske nasjonalistar til å lage bråk.

I år ser det ut for at det har gått godt så langt. Estlandsrussarane har slutta særleg godt opp om dagen, med blomsternedlegging. Fleire tusen personar møtte i dag opp og la ned blomar, bukettar og kransar ved ulike minnesmerke. Mest populære er raude nellikar. Markeringane har vore fredelege og verdige og utan nemneverdige tilløp til bråk, melder dei estiske nyhendekanalane.


Det var òg estisk flaggdag i dag, men det var for å markere EUs unionsdag.

For etniske estarar har korkje 8. eller 9. mai i utgangspunktet særleg sentrale datoar i den estiske historia. Her i landet tydde slutten på verdskrigen i praksis først og fremst at Stalin-diktaturet hadde kome for å bli. Den generelle haldninga i Estland er like fullt at sigeren over nazismen var svært viktig for Europa og verda og at òg estarar må vise respekt for alle fredelege minnemarkeringar.

Postimees skildrar feiringa av dagen som "eit fredeleg hav av blomar" og ETV24 melder om at dagen gjekk roleg føre seg òg i Narva. Det har vore markeringar i alle dei større byane i Estland.


Sjølv var eg innom ein tur ved Raadi-gravlunden og minnesmerket i Tartu. Dei russiskspråklege oppmøtte var venlege og mange kom med raude nellikar. Dei tungt medaljedekorerte raudehærsveteranane verka svært interesserte i å late seg fotografere.


Sjølv om oppslutningane i samband med dei siste hendingane er større enn åra før, hadde i alle fall den markeringa eg såg ikkje noko preg av massedemonstrasjon.

9. mai 2007

Elektronisk krigføring mot Estland

Det estiske statlege utviklingssenteret for informasjonstenester RIA melder om hissige åtak mot estiske nettenarar. Dei meiner ifølgje nettsida si at motivet bak slike åtak kan vere freistnad på informasjonsblokade av Estland, for å hindre estisk offisiell informasjon i å nå eit internasjonalt publikum. Det er først og fremst nettsidene og nettverka til regjeringsorgan og offentlege institusjonar som er utsett for åtak, og ei ny sterk bølgje starta klokka 23.00 i går kveld (altså då 9. mai byrja etter Moskva-tid) og held i skrivande stund framleis på.

I løpet av dei siste to vekene har det til og med førekome åtak mot estiske nettenarar frå russiske offisielle IP-adresser, slik mellom anna VG melder om.

Meir enn 300 personar har samla seg ved bronsesoldaten

Meir enn 300 personar har samla seg ved bronsesoldaten på krigskyrkjegarden i Tallinn, melder EPL. På den gamle staden på Tõnismäe er det derimot fleire journalistar enn det er blomsternedleggjarar.

Dette er eit positivt signal som tyder på at estlandsrussarar -- sjølv om dei gjerne ikkje likte måten flyttinga vart gjort på -- har byrja å akseptere monumentet på den nye staden. Så langt ser det ut for at oppfordringane frå aktivistar i den russiskstemte organisasjonen "Nattevakta" til å boikotte den nye staden og i staden gå med blomster til Tõnismäe, ikkje har vunne fram.

Oppdatering 10. mai: I løpet av dagen kan inntil 10 000 personar ha vitja bronsesoldaten, melder Postimees. Folk kom og gjekk kontinuerleg. Dagen etter ligg det framleis eit "hav av blomar" rundt statuen.

Situasjonen framleis roleg i Tallinn

Postimees melder i ti-tida estisk tid at situasjonen framleis er roleg i Tallinn. I samband med 9. mai har mange lagt ned blomster, både på Tõnismäe der bronsestatuen stod før (det vil seie, så nær dei kjem, det er sett opp gjerde rundt) og på krigskyrkjegarden der den står no.

Den russiske ambassadøren i Estland, Nikolai Uspenski, har òg lagt ned krans ved bronsesoldaten. Det kan vi kanskje oppfatte som eit positivt signal om at Russland frå offisielt hald de facto har akseptert at flyttinga er ein realitet og at minnesmerket no tener sin funksjon på den nye staden.

Hovudstaden Estland heiter Tallinn! Tallinnnnnnnn!

Ja, her har vi det igjen: http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=176516.
Godtfolk, uansett kva de måtte ha sett i skrift før -- hovudstaden i Estland heiter Tallinn med både to l-ar og to n-ar.
Det er to grunnar til at det er viktig å presisere dette:
  1. Av ein eller annan grunn finst det ein uoffisiell tradisjon (for ikkje å seie ukultur) for å skrive Tallin på norsk.
  2. For estarar vil ikkje den forma verke berre feil, men òg støtande. Eit slikt skriftbilete minner nemleg om transkripsjonen til kyrillisk (som av ein eller annen uforståeleg grunn berre brukar ein n i slutten) og gir dermed assosiasjonar til Moskva som einaste formidlar av det estiske til omverda.

HUMOR: Reklame, langsinte statuer og skjellsordbøker

Midt i alvorlege spørsmål og store utfordringar er det heller ikkje mangel på humor og skråblikk i Estland.

Etter herjingane i Estland dukka det på internett ganske fort opp manipulerte "reklamebilete" som marknadsførte Sprite, Hugo Boss, Armani og andre merkevarer med bilete av butikkherjingane opprørsnatta i Tallinn. Og bileta ser nesten ut til å passe godt. Eitt av merka er United Colors of Benetton, og for deira del ser det faktisk ut som ein kampanje dei kunne ha hatt ein gong.

Kvar veke har sketsj- og vitsemakaren Henrik Normann ei satiresending om hendingane den siste tida. I sist sending var temaa det vekelange alkoholforbodet i Estland, der drosjesjåførar vart framstilt som opportune spritlangarar. Han spela òg estisk nasjonalist som skulle ha vore i Moskva og demonstrert med estisk flagg. Han fortel reportaren korleis han og kameratane knuste eit varehus i Moskva og korleis den russiske militsen (politiet) etterpå presterte å gje dei berre firestjerners hotell i staden for femstjerners. Mange lag og doble botnar her, altså. Det bør kanskje nemnast for eit norsk publikum at det for tida er farleg å vise seg med eit estisk flagg i Russland, om du då ikkje har tenkt å brenne det.

Avisa Äripäev (estisk "Dagens Næringsliv") berettar på den satiriske sistesida i sist helgeutgåva om at borgarmeisteren i Tallinn, Edgar Savisaar har funne ei løysing på problema. Det har nemleg lukkast han å få tak i originalteikningane til Berlinmuren, og han meiner at det ikkje skal by på større problem å kopiere han i Tallinn.
Same avis fortel (sjølvsagt på same vitsesida) om at regjeringa ved utdanningsminister Tõnis Lukas no vil ta dei tospråklege læreplanene i russiske skular langt meir på alvor, og at dei i den samanheng har bestil ei ny ordbok. Ordboka som skal vere ferdig for utsending til skulane den 1. september er "Russisk-estisk skjellsordbok," og ministeren meiner altså at ei slik bok kan verke som ei bru mellom dei estiske og russiske folkegruppene.

Og den kjente karikaturteiknaren Urmas Nemvalts slår i Postimees i dag til med ei teikning av Ansips kransnedlegging ved bronsesoldaten. "Ikkje ver langsint då, gamle gutt!" er bodskapen frå statsministeren, ifølgje karikaturisten.

8. mai 2007

ETV vil starte russiskspråkleg fjersynskanal til neste år

Ein ny TV-kanal ser ut til å vere under oppsegling -- ETV2. Rikskringkastaren vil neste år truleg utvide tilbodet med ein kanal som har eit større tilbod på russisk -- då sjølvsagt teksta på estisk, skriv EPL.

Ifølgje kulturminister Laine Jänes er det mykje som er uklart enno, men i juni vil planene bli meir konkrete.

I det siste har det vore mykje snakk om eit betre russiskspråkleg medietilbod som verkemiddel for å skape reell integrasjon i Estland.

Innanriksminister Jüri Pihl: Vi er klare for morgondagen

I morgon er det 9. mai, dagen då andre verdskrigen slutta etter sovjetisk tidsrekning. Det er faktisk same freden som blir feira den 8. mai i Europa -- men sidan avtalen var underskriven etter klokka elleve om kvelden sentraleuropeisk tid, var det alt 9. mai i Kreml.

Men i Estland har det altså heilt sidan uroa som braut ut 26. og 27. mai vore snakk om korleis det kjem til å gå den 9. mai, dagen som har tradisjon for dei større markeringane frå russisk side.

Ifølgje EPL seier innanriksminister Jüri Pihl at politiet og ordensmakta no er klare for å takle morgondagen. Han lovar at det ikkje kjem til å bli nokon reprise på herjingane for to veker sidan.

"Halve sannheter om Estland"?

Under denne overskrifta har nyhendetenesten ABC NYHETER har kommentert situasjonen i ein tone som trass alt i alt viser større forståing for den russisk minoriteten enn for majoriteten i Estland. Om det har vore halve sanningar ute og gått tidlegare, kan eg ikkje sjå at sanningane i denne artikkelen skulle vore noko heilare.

Det er jo flott når nokon vil fylle ut biletet med eit anna perspektiv. At minoritetar i eit demokratisk land har krav på eit særleg vern, det kan vel dei fleste av oss samlast om.

Det er likevel noko tendensiøst når vi kjem til påstandar som utan vidare forklaringar proklamerer at:
"Tidligere har monumentet vært utsatt for skjending; tilsølt med maling, pålagt krans av piggtråd, hatefulle slogans etc. Dette oppfattes naturligvis som et grovt hån mot den russiske krigsinnsatsen, og mot etniske russere i Estland, mennesker som dessuten har vært diskriminert siden Estland igjen ble fritt og selvstendig."

Estland debatterer livlig kva som vil vere den beste majoritets- og minoritetspolitikken. Likevel er så generelle påstandar som dette først og fremst villeiande, ettersom generaliseringa utan tvil vil gi galne assosiasjonar og legge grunnen for ei skeiv oppfatning av kva som faktisk hender i Estland. Estland er ein rettsstat, der før det første alle statsborgarar sjølvsagt har dei same rettane, uavhengig av nasjonalitet -- men enno viktigare: der alle innbyggjarar er sikra likskap for lova, anten dei er estisk statsborgarar, utanlandske statsborgarar eller ikkje har definert noko statsborgarskap ("statslause"). Dei sosiale rettane i samfunnet er knytt til busetnad, skattebetaling og trygdemedlemsskap og har lite eller inkje å gjere med statsborgarskap. Om integreringspolitikken har vore inkluderande nok kan heilt sikkert diskuterast, og dei fleste estarar vil no i lys av dei siste hendingane kanskje helle til å svare nei på dette.

I kommentarane til artikkelen kjem det fram at nokre meiner ein må sjå den sovjetiske innsatsen isolert frå det som hendte i etterkant. Dette høyrest kanskje tilforlateleg ut, men det er verd å minne om ein del historiske kjensgjerningar her:
  1. Stalinismen rådde i Sovjetunionen både før, under og etter krigen.
  2. Molotov-Ribbentrop-pakta frå 1939 la grunnlaget for okkupasjon/anneksjon/inkorporering av Estland til fordel for Sovjetunionen før Stalin og Hitler rauk i hop og før Sovjet og Vesten vart allierte.
  3. Estland vart okkupert av Sovjetunionen før Tyskland.
  4. "Frigjerarane" kom ikkje til Tallinn for å jage tyskarane, for tyskarane hadde alt trekt seg ut. Raudehæren kom for å hindre estarane i å opprette sjølvstendet sitt igjen.

Stavanger Aftenblad: Maktspråket mot Estland

Stavanger Aftenblad har i dag ein velinformert leiarartikkel som kommenterer krisa rundt bronsesoldaten. Som busett i Estland er det ikkje vanskeleg å kjenne seg att i biletet som her blir teikna.

Litauen og Latvia i dag: Baltisk solidaritet men knappast nokon "Baltisk kjede 2"

Ved katedralplassen i Vilnius og ved domkyrkjeplassen i Riga var det i dag store støtteaksjonar for Estland, der dei og mintest den "baltiske kjeden" frå 50-årsdagen for Molotov-Ribbentrop-pakta den 23. august 1989, då folk tok kvarandre i hendene heile vegen frå Tallinn til Vilnius for å vise baltisk solidaritet og ikkje-valdeleg fridomskamp. Parolen for aksjonane i dag har vore "Vi står saman! Frie og uavhengige!"

Det blir likevel ikkje nokon reprise på hendingane for atten år sidan i dag, skriv EPL. Initiativet frå Vilnius har dei siste dagane blitt møtt med både støtte og motstand. Det latviske parlamentet har ikkje støtta masseaksjonar, og i Estland har fleire origanisasjonar oppfordra til å late vere, sidan ein slik aksjon i den noverande situasjonen for det første ville bryte med det midlertidige forbodet mot massesamlingar og for det andre som ei nasjonal estisk markering neppe ville fremje dialog mellom estarar og russarar. Dermed vart det først og fremst markeringar i Latvia og Litauen, og berre i liten grad i form av faktiske menneskekjeder.

Like fullt har hendingane den siste tida gitt den baltiske solidariteten ein liten renessanse, etter at Estland, Latvia og Litauen dei siste åra ikkje har vore særleg interesserte i å skulle utvikle nokon felles sterk baltisk identitet.

Statsminister Ansip la ned krans ved bronsesoldaten


Statsminister Andrus Ansip har slite med ei oppslutning nær nullpunktet (etter ei nyleg måling 6%) hos den russiskspråklege delen av estlendarane, medan han har svært stort støtte hos dei etniske estarane (nyleg målt til 82%).

Ansip står som den ansvarlege bak operasjonen som endte med opptøyer og flytting av bronsesoldaten.

Trass i at dette tidlegare ikkje har vore offisielt utlyst at statsministeren skulle delta, la Ansip like vel i dag i samband med programmet den 8. mai ned ein krans ved bronsesoldaten på den nye staden ved krigskyrkjegarden i Tallinn, melder Postimees og EPL.
Den russiske 9. mai-komiteen har likevel oppfordra til å boikotta den offisielle markeringa og til ikkje å leggje ned blomar på den nye staden, ei oppfordring som òg har vorte formidla av det russiske nyhendebyrået Itar-TASS. Offisielt blir dette grunngjeve med at det lett kan hende ting som politiet kan tolke som brot på det midlertidige demonstrasjonsforbodet. Samstundes har det blant russarane sirkulert oppfordringar til i staden å leggje ned blomster ved den gamle staden, der monumentet stod fram til 27. april.

Den estiske jernbanen utarbeider kriseplan


I samband med svikten i russisk transitt utarbeider den estiske statlege jernbanen Eesti Raudtee ein kriseplan for å takle situasjonen. Dei er førebels ikkje innstilte på å permittere arbeidarar.
Presidenten i Eesti Raudtee trur det er fleire grunnar til det reduserte volumet på transitt frå Russland.

Sidan uroa i Tallinn i slutten av april og den diplomatiske krisa med Russland har Russland grunngjeve redusert transitt gjennom Estland med reparasjon av jernbanen på russisk side. I praksis ser det ut som uoffisielle sanksjonar.
Russland har offisielt ikkje høve til nytte økonomiske sanksjonar mot Estland isolert, ettersom Estland er ein del av EU. I staden for sanksjonar mot heile EU -- som kanskje sterkast ville ramma Russland sjølv -- er dermed uoffisielle verkemiddel i form av "kjeppar i hjula" det sterkaste kortet Russland har.


(Sjå t.d. Postimees)

Estiske statsleiarar: vi har ei felles framtid

Avisene Postimees og Eesti Päevaleht gjengav ei felles erklæring frå president Toomas Hendrik Ilves, parlamentsforkvinne Ene Ergma og statsminister Andrus Ansip, der dei la vekt på at alle i Estland har rett til å feire sine sigrar og minnast sine tap, men at ein føresetnad for dette er ei verdig haldning både til seg sjølv og andre:

For seksti år sidan var slaga i andre verdkrigen over i Europa. Våpna teidde, men likevel kjentest det som om det finst land som aldri kjem til å forsonast. Dei to verdskrigane som etterlot seg eit tynga og utrygt Europa, i tillegg fiendskapen som hadde gått føre -- alt dette såg det ut til å vere for mykje av, både for storsinna tilgiving og sjølvsikker omgang med kvarandre.

Likevel forsona landa seg med kvarandre og tilgav, og derfor er Europa-dagen 9. mai òg ein forsoningsdag. Den europeiske unionen, som Estland er ein del av, vart til for at valden mellom europeiske land og europearar aldri skulle gjenta seg, for at det skulle skapast trygg grunn for velferd, stabilitet og fredeleg framtid for alle landa i fellesskapet. I dag er det grunn til å gjenta det: vi held fast på at vi, alle som bur her i landet, er europearar. Verdige. Frie. Vi tek vare på og har respekt for kvarandre og for landet vårt.

Krigens gru og smerte spurte ikkje om nasjonalitet. Dei lidingane fekk alle kjenne som vart dregne inn i krigen. Og alle som vi tapte i krigen, dei sørgjer vi over.

For mange tyder slutten på andre verdskrigen siger over tyranniet og for mange overgangen frå eit valdeleg regime til eit anna.

Men historie korkje underviser eller lærer vi i gatene. Estland kjenner verdien av eit fritt og demokratisk samfunn, og her får alle feire sine sigrar og minnast sine tap. Men føresetnaden for dette er ei verdig haldning til seg sjølv og andre.

Vi har tru på at innbyggjarar Estland er kloke, balanserte og ønskjer å ta vare på landet sitt.

Vi har ei felles framtid. Våre eigne i Estland. Og Estland i Europa.


Republikkens president Toomas Hendrik Ilves

Leiar for parlamentet Ene Ergma

Statsminister Andrus Ansip


Originaltekst: EPL, Postimees.

Postimees: Lesarane meiner vilje til integrasjon må kome frå folk sjølv

I ein lesargallup i Postimees kom det fram at heile 72,5 prosent av dei spurte meinta at dei som skal integrerast i samfunnet, først og fremst må ville det sjølv.

11, 5 prosent meinte at utdanning på estisk i staden for russisk ville hjelpe, 7,5 prosent såg objektive mediekanalar som løysinga og 4,5 prosent trudde på undervisning i estisk historie. Berre fire prosent trudde at det ville hjelpe å gjere russisk til offisielt språk nummer to i Estland.

Resultatet av same undersøkinga var eit heilt anna i den russiskspråklege versjonen av avisa. Der meinte over 53 prosent av dei spurte at for å få til ein vellukka integrasjon burde russisk vere eit offisielt språk på line med estisk.

***

Så der er det vi er no, etter 16 år med integrasjon?
Det høyrest så greitt ut å skulle gjere russisk til eit andre statsspråk i Estland. I praksis er det nok heller slik at sjølv om estisk har vore det einaste offisielle språket sidan sjølvstendet, er det mange stader i landet der ein ikkje kan greie seg utan russisk. Med russisk som andre statsspråk kjem mange ting på dagsordenen: arbeidsspråk i parlamentet (for det må jo sjølvsagt då vere lov å velje representantar som kan berre eitt av dei offisielel språka), lovverk osv. Og ikkje minst: i praksis, ut frå den reelle mentaliteten som herskar hos russarar og hos estarar i Estland vil dette tyde at estarane igjen må lære seg russisk, medan den offisielle statusen til morsmålet igjen ville få estisk til å bli overflødig for russarane.

Ikkje enkelt, dette.

7. mai 2007

ETV starta russiskspråkleg nyhendeportal

Den estiske rikskringkastaren ETV starta i dag ein russiskspråkleg nyhendeportal. Portalen inneheld både tekst-, lyd- og videomateriale og gjer det mogleg for russiskspråklege brukarar å sjå og høyre nyhendesendingar på russisk utanom vanlege sendetider.
Den russiskspråklege portalen vart opna på adressa novosti.etv24.ee. Den estiskspråklege portalen www.etv24.ee har vore i drift sidan januar i fjor.

Den største seriøse estiske avisa Postimees har hatt ein russisk versjon ei god stund allereie.

Integrasjon er vanskeleg. Men er språktesten for vanskeleg?

Klassekampen skriv om at det framleis er spent i Estland og at folket er djupt splitta. Det er det nok diverre mykje sant i. Det er eit problem at estarane og russarane no klarare skiljer seg i to leirar - estarane fylkar seg bak statsminister Andrus Ansip og den høgredominerte koalisjonsregjeringa hans og dei russiskstemde bak Edgar Savisaar med det sentrumspopulistiske Senterpartiet han er "eigar" av.

At Estland skal få jobbe hardt med integrasjonen, det er det vel lite tvil om. Men det er så lett å kome med påstandar om språkeksamenane er for vanskelege. Det som ein då ikkje gjerne nemner er at det er tre nivå på desse eksamenane -- byrjarnivå, mellomnivå og høgare nivå. Den som vil kan sjølvsagt sikte inn på høgare nivå, og det er sanneleg ikkje lett. Men for å få statsborgarskap er det berre byrjarnivå som krevst. Og kva byrjarnivået tyder det treng ein ikkje å kunne estisk for å finne ut av. Det er nemleg standard i Europa og definert gjennom språkmappa.

At det ikkje er enkelt å skulle lære seg eit nytt språk, sjølv på byrjarnivå, det er nok sant. Men skal du fungere i eit samfunn der et er majoritetsspråket, er det faktisk heilt naudsynt. Skulle språkeksamen gjerast noko enklare enn byrjarnivå, då kunne han like godt avskaffast, for då er det knapt nokon nytte av kunnskapane.



Estarane har heilt klart eit stort ansvar som majoritet i det nye Estland. Men russarane har òg eit ansvar -- eit ansvar for å gjere det beste ut av sin nye posisjon som minoritetsfolk, i staden for å tvihalde på draumen om den tida då russisk var det store, internasjonale språket, medan estisk var for morsmålsbrukarar og elles andre spesielt interesserte.

Som nordmann tenkjer du kanskje at det ovanståande er nasjonalistiske tonar som stamamr frå litt overspente estarar med ein bakrus etter mange år med undertrykking.
Eg kan forsikre dykk om at eg lenge tenkte det same. Men haldningane til estisk språk som eg skildra og som dominerer hos ganske store delar den russiske minoriteten er nok høgst reelle. Det er ein vanskeleg røyndom som estarar må leve med, medan nordmenn og andre i Vest-Europa kan site på god avstand og kommentere.

Det er ikkje alle estarar som er samde om kva som er den beste måten å takle utfordringa på. Og Gud skje lov for det, for utan eit slikt mangfald av meiningar ville det vel vere vanskeleg å tru at Estland er eit reelt demokrati. Men det alle estarar veit, det er at haldningar som ikkje er foreinlege med å skulle verne om det estiske språket i det einaste landet det blir tala, faktisk er ein realitet blant store grupper av russisktalande. Dei russisktalande har sine rettar, både som enkeltpersonar og som minoritetar, men dei har ikkje sitt eige kulturspråk å halde oppe. Dei treng ikkje å ha institusjonar og system som skal hindre russisk i å døy ut. Det er det nemleg ingen fare for.

Nett no er det ingen fare for det med estisk heller. Men vi lyt forstå at det ikkje er så lenge sidan det var det.

EU og NATO aksepterer stillteiande revisjonisme?

Den russiske utenriksministeren brummar igjen. Lavrov er ikkje nøgd med at Europa og NATO med si støtte til Estland implisitt aksepterer revisjonisme og omskriving av historia om andre verdskrigen.

Om Lavrov verkeleg trur på alt han seier kan vi vel ikkje vete sikkert. Personleg har eg vondt for å tru at mannen er så dum.

Det er to galne premiss i påstandane til Lavrov:
  1. Ingen fornuftige, moderate krefter i Estland ville finne på å skulle forsvare eller rehabilitere Hitler, nazismen eller Nazi-Tyskland, slik Lavrov påstår at dei gjer. Folk som måtte kome med slike utsegn er like ekstreme her som andre stader. Det politiske etablissementet i Estland -- frå høgre til venstre -- vil seie at Estland hamna mellom borken og veden, men ikkje at korkje Stalin-borken eller Hitlen-veden var noko å skryte av.
  2. Vesten har aldri brukt dei sovjetiske lærebøkene i historie som det ser ut for at Lavrov hentar si historietolking frå. I demokratiske europeiske land er det ikkje naudsynt å skrive om noko som helst for å innsjå at Stalin ikkje var særleg betre enn Hitler. Det har faktisk vore akseptert lenge.
(Min kommentar til http://www.epl.ee/artikkel/384884 )

6. mai 2007

Her står han no ...



Det har versert mange underlege teoriar om kva som eigentleg hendte med Aljosja. Leiaren for statsduma-delegasjonen frå Moskva var til og med fantasifull nok til å meine at statuen var saga i bitar og sett saman igjen. Eg var ein tur og såg på han. Han såg ut til å ha det fint.

Lesarbrev til Vårt Land

Dette lesarinnlegget sendte eg som kommentar til ein leiarartikkel i VL. Eg veit ikkje om det har kome/kjem på trykk.


Eg las med interesse leiarartikkelen frå Vårt Land laurdag den 28. april om bronsestatuen i Estland. Eg har vore busett i Estland i sju år og arbeider i det daglege med omsetjing mellom estisk og norsk. Historia om Bronsesoldaten har eg følgd frå dag til dag i estiske aviser i mange månader.

Det er ikkje vanskeleg å seie seg samd med leiaren i avisa om at det å skape betre kår for den russisktalande delen av folket er ei viktig oppgåve, men ei slik utsegn er òg noko unyansert når ho blir slengd ut i eit offentleg rom som generelt er så kunnskapslaust om tilhøva i Estland som det norske. Det er nemleg mange vrangførestellingar ute og går om kva kår dei russisktalande eigentleg lever under. Estland arbeider òg seriøst med integrering, men det tek mykje tid å skulle nå fram til ein del av folket som først og fremst hentar verdsbiletet sitt frå russiske medium og som slett ikkje er interesserte i å lære seg estisk. Dette er ein prosess der Estland treng støtte og kanskje òg til tider kan ha hjelp av gode råd utanfrå – men det føreset grundige kunnskapar.

Det er sjølvsagt meir enn sant at omsorga for den russiske minoriteten i Estland kan fungere som eit vikarierande argument frå stor-russisk side. Når det er sagt, vil eg seie at det verkar provoserande for den som er godt inne i det som skjer i Estland når flyttinga av statuen blir sett opp mot integreringspolitikken. Det er nemleg ikkje slik at flyttinga av statuen først og fremst vart gjort ut av noko ønske om å provosere eller markere seg som uavhengige. Flyttinga – og det er viktig å vere klar over at det er flytting til ein verdig stad det er snakk om, ikkje fjerning – kjem som resultat av ein lang prossess der staden rundt bronsemannen "Aljosja" ved nasjonalbiblioteket og Karlskyrkja i sentrum av Tallinn har vorte ein stad med hyppige demonstrasjonar og stadige tilløp til uro. Typisk har "russiske" minnedagar vorte markert med bruk av sovjetisk symbolikk, og politiet har hatt større og større vanskar med å halde ro og orden rundt desse samlingane. Støtta er òg eit gravmonument, og denne situasjonen kan ikkje kallast gravfred.

Regjeringa fann det som den einaste løysinga å gjere unna flyttinga til krigskyrkjagarden raskt, for å unngå at plassen skulle bli åstad for gateslag mellom nasjonalistiske ekstremistar frå den russisk- og den estisktalande delen av folket.

Det er ikkje gitt at denne avgjerda var ideell, eller at politi og styresmakter hadde analysert moglege konsekvensar godt nok. Uroa, og den destruktive åtferda frå frustrerte estlandsrussarar, kom nok overraskande på dei aller fleste som trudde dei kjende landet godt. Like fullt er det svært viktig å få fram at avgjerda om å flytte monumentet ikkje er teke ut av lufta eller kalkulert som eit reint popularitetsstunt frå nasjonalstemte estarar. Det er ein freistnad på å løyse ein situasjon som alt har forverra seg ei god stund, og uavhengig av planar om flytting av statuen. Anten avgjerda var rett eller ikkje: Når dette no er gjort, treng Estland moralsk støtte til å normalisere situasjonen og skape dialog mellom folkegruppene. Ikkje minst er det viktig at Vesten fremjer dialog og forsoning utan å konfrontere Estland med absurde skuldingar som høyrer heime i russisk propaganda – som konspirasjonsteorien om fascismens store renessanse i Baltikum. Om estarane nok framleis har problem med både framandfrykt og andre grumsete haldningar hos ein del av folket, så er like fullt alle freistnader på å kople dette opp mot det som skjer rundt statuen like grunnlause som dei er ufruktbare. Estarane har opplevd å bli svikta av Europa ein gong før. Det må ikkje skje igjen.

Historisk dokument: Estlands sjølvstendemanifest

Mellom alle aktuelle nyhende er det av og til godt å lese gamle tekstar og talar som hjelper til å setje ting litt i perspektiv. Ein slik tekst er det estiske sjølvstendemanifestet som i 1918 først vart lese opp frå balkongen ved Endla-teateret i Pärnu og dagen etter, den 24. februar, hengt opp nærast på kvar ein stolpe i Tallinn. Nett som i 1991, hadde Estland alt vore gjennom ein lang prosess, men det siste steget mangla. Og det kom gjennom denne teksten:

Manifest til alle Estlands folk

Det estiske folket har ikkje gjennom hundreåra mist lengten etter sjølvstende. Frå slekt til slekt har dei halde levande ei løynleg von om at trass i den svarte trældomsnatta og det framande valdsstyret ein gong skal kome eit tid i Estland, då "alle ljos skal kveikjast i beggje endar" og at "Kalev ein gong skal kome heim for å bringe lukke til borna sine".

No er den tida komen.

Ein kamp mellom folkeslaga utan sidestykke har pulverisert grunnstøttene i det Russiske tsarriket. Over Sarmatia-slettene brer eit øydeleggjande kaos seg og trugar med å leggje under seg alle folkeslaga som bur innan grensene av det tidlegare russiske riket. Frå vest nærmar sigrande tyske styrkar seg for å krevje sin del av arven etter Russland og først og fremst for å erobre Austersjøkysten.

I denne lagnadstunge timen er Estlands Landdag, som den lovlege representanten for land og folk, med politiske parti og organisasjonar som representerer folkestyret, kome fram til ei samstemmig avgjerd, med støtte i folkesuvereniteten, om at det no naudsynt å ta dei følgjanda avgjerande stega for å avgjere lagnaden til Estlands land og folk:

ESTLAND innan sine historiske og etnografiske grenser, deklarerast frå og med i dag som ein SJØLVSTENDIG DEMOKRATISK REPUBLIKK.

Til den sjølvstendige estiske republikken høyrer: Harjumaa, Läänemaa, Järvamaa, Virumaa saman med Narva by og dei omkringliggjande områda, Tartumaa, Võrumaa, Viljandimaa og Pärnumaa med austersjøøyene - Saare-, Hiiu- og Muhumaa og andre område, der det Estisk folket bur som urfolk og i stort fleirtall. Den endeleg fastsetjinga av republikkens grenser i landområda i grenseområda til Latvia og Russland vil skje gjennom folkerøysting når den pågåande verdskrigen er over.

I dei før nemnde områda er den einaste høge og styrande makta folkemakta innsett av den Estiske Landdagen i form av Estlands Redningskomite. I tilhøvet til alle naboland og -folk ønskjer den estiske republikken å oppretthalde full politisk nøytralitet, og vonar samtidig på det sterkaste, at nøytraliteten frå deira side samelieis vil møtast med full nøytralitet.

Det estiske militæret vil bli redusert til det nivået som er nødvendig for å halde indre ro og orden. Estiske militære soom tener i dei russiske styrkene vil bli kalla heim og demobilisert.

Fram til Estlands Stiftande Forsamling, som vil konstituerast ved allmenn, direkte, hemmeleg og proposjonal røysting, endelegg fastsett orden for styringa av landet, vil all utøvande og lovgivande makt bli verande i hendene til den Estiske Landagen og den derav danna Estiske Interrimregjeringa, som i si verksemd skal gå etter dei følgjande styrande prinsippa:

1. Alle borgarar i republikken Estland, utan omsyn til tru, nasjonalitet og politisk syn, skal finne det same vern framfor republikkens lover og rettsvesen.

2. Nasjonale minoritetar som bur innan grensene av republikken, russarar, tyskarar, svenskar, jødar og andre, sal garanterast retten til nasjonalt-kulturelt autonomi.

3. Alle borgarfridomar, ytrings-, presse-, trus-, møte-, foreinings-, fagforeinings- og streikefridom, likesom individets og heimens ukrenkelegheit, skal urokkeleg gjelde i heile den estiske staten på grunnlag av lover som regjeringa utan opphald skal utarbeide.

4. Interrimregjeringa får som oppgåve utan opphald å utnemne rettsorgan til vern av borgaranes tryggleik. Alle politiska fangar skal lauslatast med umiddelbar verknad.

5. Dei styrande organa i byar, fylke og kommunar blir bedd om å ta opp att arbeidet som vart valdeleg avbrote.

6. Det må straks opprettast ein folkemilits underordna sjølvstyret for å oppretthalde offentleg orden, likesom sjølvforsvarsorganisasjonar i byar og på landet.

7. Interrimregjering får i oppdrag utan opphald å utarbeide lovframlegg for løysing av landspørsmål, arbeidarspørsmål, nærings- og finansspørsmål på breidt demokratisk grunnlag.

E s t l a n d ! Du står på treskelen til ei framtidig rik på von, der du fritt og sjølvstendig får råde over og styre din eigen lagnad! Bygg heimen din, der orden og rett skal råde, så du er ein verdig medlem i familien av kulturfolk! Alle søner og døtrer av heimlandet, lat oss sameine oss som éin mann i det heilage arbeidet med å bygge opp fedrelandet! Sveitta og blodet som forfedra våre har gitt for dette landet, krev det, og etterkomarane forpliktar oss til det.


Må Gud vakte over deg,

Og signe deg rikt,

Kva enn du set deg føre,

Mitt kjære fedreland!


Leve den sjølvstendige, demokratiske estiske republikken!

Leve freden mellom nasjonane!

FORMANNSKAPET FOR DEN ESTISKE LANDDAGEN

24. februar 1918

Eksport til Russland er forstyrra

Fleire estiske føretak som eksporterer varer til Russland har meldt om forstyrringar dei siste dagane. Frå offisielt hald finst det ikkje noko importforbod til Russland, men russiske butikkjeder er redde for å ta inn estiske matvarer. Dei estiske føretaka slår likevel fast at tapa slett ikkje er større enn det dei kan leve med.

(Eesti Päevaleht, 05.05.2007)

Politidirektøren: Den vanlege rytmen held på å kome tilbake

Politidirektøren i Estland, Raivo Aeg, seier til Postimees at sjølv om offentlege samlingar er forbodne fram til 11. mai, er det ingen grunn til å tru at hendingane frå slutten av april vil gjenta seg. Folk held på å vende tilbake til den vanlege livsrytmen.



Aeg stadfester at politiet kjem til å følgje situasjonen i tida som kjem, men at folk flest, uansett nasjonalitet, er trøytte av uro og er innstilte på å vende tilbake til ein trygg og normal kvardag.

(http://www.postimees.ee/060507/esileht/siseuudised/259036.php)

Opprop: Estarar og russarar, gi kvarandre kvite tulipanar!




Eit opprop på internett oppfordrar estarar og russarar til å gi kvarandre kvite tulipanar som eit teikn på forsoning og god vilje: http://whitetulips2007.blogspot.com/
Teksten, som er på russisk og estisk, lyder:
Folk i Estland har ulik fortid, men felles framtid. Vi trur ikkje på at estarar og russarar ikkje kan kome overeins med kvarandre. Vi vil ikkje hate!

Vi foreslår gjensidig å bringe kvite tulipanar, eller om ikkje dei er å å tak i, andre kvite blomar, nellikar, roser eller til og med snøklokker, til stader som er viktige for dei andre. Kvar ein kvit blom tel! Alle blomsterbutikkar har kvite blomar!

20 unge estarar og russarar

Litauisk initiativ: Ei ny baltisk lenkje

I 1989 kom dei baltiske lande på verdskartet då estarar, latviarar og litauarar tok kvarandre i hendene og danna ei ubroten lenkje av menneske frå Tallinn gjennom heile Estland og Latvia og til den litauiske hovudstaden Vilnius.

I lys av krisa mellom Estland og Russland har no studentar i statsvitskap saman med vekebladet Atgimimas teke initiativet til ei ny lenkje for å vise baltisk solidaritet og samhald. Den fredelege demonstrasjonen skal etter plana finne stad tysdag 8. mai. Det vil vel neppe bli noko så stort som vi såg i 1989, men det gjenstår likevel å sjå.

(http://www.postimees.ee/060507/esileht/valisuudised/258976.php)

Uro i Estland gav eksplosjon i lesing av nettaviser

At Estland lenge har vore eit land som har ligge ganske langt framme er vel kjent, men dei estiske internett-avisene har likevel opplevd eit enormt popularitetshopp sidan hendingane rundt bronsesoldaten skaut fart i slutten av april, skriv Aivar Reinap i Postimees, den største seriøse avisa i Estland. Nettutgåva har gitt høve til å følgje hendingane i Estland og den diplomatiske krigen med Russland i "sanntid" på ein meir direkte måte enn både tradisjonelle aviser og fjernsyn. Dette har fått det framleis veksande talet på lesarar av nettutgåva av Postimees til å passere 386 000, eit svært stort tal i eit land med berre 1,3 millionar innbyggjarar.

(http://www.postimees.ee/060507/esileht/majandus/258932.php)

President Toomas Hendrik Ilves: Vi greier å bli samde om ei felles framtid

Eg gjengir i rask norsk omsetjing talen til Estland president i samband med hendingane:

Kjære landsmenn! Denne vårdagen ønskjer eg å snakke svært direkte med dykk.

Den siste veka har skuffa meg. Eg er skuffa, fordi det i Estland finst personar, som ikkje har respekt for sine medborgarar eller for staten og samfunnet dei lever i. Skuffinga blir heller ikkje mindre av at eg veit at det alt i alt er svært få slike personar og at aktiviten deira for ein stor del er provosert eller oppegga ein annan stad ifrå.

Vi må ærleg innsjå med oss sjølv at målet for stridshissarane er eit nedrig ønskje – at estarar og russarar ikkje skal komme overeins med kvarandre. Men vi må skuffa stridshissarane, for vi let oss ikkje hisse til strid. Dette er det beste høvet vi har til å vise oss som større enn dei som manipulerer oss. Eg veit at landet vårt er rikt på både kloke estarar og kloke russarar, og eg veit at ingen av dei er dumme nok til å late seg påverke av tannlause bråkmakarar.

For eit par dagar sidan fann eg på ei nettside ein fotoserie om Tallinn som var lagt ut av av ei ung kvinne som bur i Estland og heiter Maria, og overskrifta var svært treffane – «Vi er russarar, men heimlandet vårt er Estland». Takk skal du ha, Maria!

Vi må vere ærlege, dei fleste av våre russiskspråklege landsmenn var på Estland side i løpet av dei urolege dagane og nettene siste veka. De var med oss alle, det var for ro og tryggleik, og det takkar eg dykk for. Lat oss ikkje føre vill av dei som i nattemørket plyndra butikkar, og som før eller seinare uansett hadde funne eit høve til å stele. Politiet og rettssystemet vårt tek seg effektivt av dei.

Dei siste dagane har lærdom for alle som er glade i Estland. Som estarar må vi forstå at det i Sovjet-tida kom menneske til Estland som no bur i den estiske republikken og at deira born og barneborn er våre landsmenn. Eg oppfordrar mine estiske nasjonalfeller til å forstå dette heilt tydeleg. Samstundes oppfordrar eg alle landsmenn til å sjå den estiske staten som sin.

Sanninga er enkel: Alle vi som bur i Estland kjem til å bli buande her. Siste veka til trass. Saman. Side om side.

Andre folkeslag som bur i Estland må forstå og anerkjenne at estarane har sine historisk svært smertefulle røynsler frå livet under dei tre okkupasjonane siste hundreåret. Vi må alle kunne sjå og forstå også dei andre sine tragedier. Greier vi det, då veit eg sikkert at vi skal greie å bli samde om ei felles framtid.

Kjære landsmenn,

eg oppfordrar dykk til å vere urokkelege, verdige og venlege. Kjenner de at de ikkje alltid forstår kvarandre, så snakk saman. I denne kommunikasjonen treng vi ingen mellommann som eigentleg har som mål å setje oss opp mot kvarandre. Den estiske staten snakkar med alle, bortsett frå med dei som driv med hærverk og stridshissing, dei er det etterforskarar og dommarar som snakkar med.

Lat oss gi det vakre ordet «nasji», «våre eigne», som no diverre blir nytta i Kreml-propagandaen for å spreie usann informasjon og fiendskap, ei ny tyding. Alle dei som ser Estland som sitt eige land, er våre «nasji».

Og nett til dykk seier eg, lær dykk estisk, kom dykk fram i verda, ver glade! Og staten vil støtte dykk. Staten har plikter overfor dykk, slik de òg har plikter overfor staten.

Historia om bronsesoldaten er over. Bronsesoldaten og leivningane etter dei som låg gravlagde der får seg ein ny, verdig stad ved gravlunden. No er det tid for å slutte å utnytte minnet etter krigsofra til politiske eller andre upassande formål.

Estland er eit fritt og demokratisk land. Vedtaka til den estiske regjeringa kan alltid kritiserast og motarbeidast med lovlege middel. Som president vil eg derimot love at alle freistnader på å gå til åtak mot Republikken Estland med ulovlege middel òg i framtida utan nøling vil bli slått ned. Den estiske staten har respekt for seg sjølv og vil korkje no eller i framtida akseptere åtak retta mot staten.

Til slutt vender eg meg til Estlands granneland Russland og seier det tydeleg – prøv å oppføre dykk sivilisert! I Europa er det ikkje skikk og bruk å krevje at den demokratisk valde regjeringa i ein suveren stat skal gå av. I Europa er det ikkje skikk og bruk å organisere datastyrte hacker-åtak mot statlege institusjonar i eit anna land. I Europa som elles i den siviliserte verda meiner ein ikkje at Wien-konvensjonen kan brytast, berre det er ambassaden til eit lite nok land det gjeld.

I Europa er det vanlege at usemje, som frå tid til annan oppstår mellom land, blir løyst av diplomatar og politikarar, ikkje i gatene eller med datakrig. Slik oppfører statar seg nokre andre stader, men ikkje i Europa.

Originaltekst: Postimees, 03.05.2007

Kva er eit «grått pass»?

I norsk språkdrakt har eg frå tid til annan sett påstandar om «apartheid-politikk» i Estland (og Latvia). Nokre skal til og med ha sett at russarar har anna pass enn «førsterangs borgarar».

Det er rett at det finst noko som i estisk daglegtale gjerne blir kalla eit «grått pass». Men bortsett frå fargen er det ikkje noko spesielt med dette systemet. Noreg har det same -- dei norske er forresten blå -- og det kallast for eit utlendingepass. Det er eit dokument som fungerer som eit vanleg pass, men som ikkje provar statsborgarskap.

Då Estland fekk at sjølvstendet stod dei framfor eit enormt problem, nemleg ei stor gruppe russiskspråklege som ikkje identifiserte seg med den estiske staten. Ein del av russarane hadde akseptert sjølvstendet, ein del hadde kjempa mot, til dømes gjennom den russiskstemte «interrørsla».

Estland måtte velje: skulle dei automatisk og utan søknad gi statsborgarskap og dermed røystrerett til ei stor mengde personar som i utgangspunktet slett ikkje var interessert i å vere med å bygge eit estisk samfunn, og som heller ikkje kunne estisk og dermed ikkje var i stand til å orientere seg i kva som skjedde i samfunnet -- eller skulle dei gi statsborgarskap til dei som søkte om det og som dokumenterte grunnleggjande kunnskapar i estisk.

Resultatet var eit stort antall personar som ikkje foretok seg noko, fordi dei meinte det var urettvist at dei skulle trenge å søkje om noko, eller fordi dei ikkje var interesserte i eller ikkje hadde høve til å skaffe seg elementære estiskkunnskapar.

Ein del av desse søkte om -- og fekk -- russisk statsborgarskap. Og stadig fleire har fått estisk statsborgarskap ved søknad og naturarlisering. Estland har dei siste åra drive ein aktiv integrasjonspolitikk med gratis estiskopplæring, og om det held fram i same tempo Ved årsskiftet var det att 125 790 personar utan statsborgarskap i Estland -- det vil seie litt under ti prosent av folket. Ved folketeljinga i 2000 var det 170 359. Det går altså framover.

Men kvifor ikkje berre gjere dei alle til statsborgarar? Det er det kanskje lett å spørje om, når ein kjem utanfrå. Det kan vere vanskeleg å tru at det verkeleg kan vere slik at hundretusener av personar bur i eit land i tretti år utan å lære seg språket. Men det er faktisk slik det er, og mange av russarane er framleis totalt uinteressert i å lære seg estisk.

Men kva med å gi russisk offisiell status i Estland, ville ikkje det vere eit rimeleg krav?
Vel, det er det igjen lett å spørje om når ein kjem utanfrå. Men i praksis ville ei sidestilling av russisk og estisk gi russisk ein enorm fordel framfor estisk. Slik vil det vere i ein god del framover, heilt til den russisk minoriteten har fått tid til å lære seg det offisielle språket på eit brukbart nivå. Det var ei stund at denne fordelen for russisk på litt lengre sikt truga med å utrydde det estiske språket og dermed estiske estarane som folk. Slik er det heldigvis ikkje no, og slik vil vel heller ingen at det skal bli.

Og midt oppe i dette er det sjølvsagt svært viktig å respektere rettane til uskuldige russarar som har all rett til å leve i landet der dei er fødde, same om bestefaren deira var okkupant eller frigjerar. Og dei har all rett til å halde på språket sitt, til å utvikle kulturen sin. Det er det ingen som har noko imot. Det den jamne estar vonar er at russarane skal vere Estlands-russarar som veit kva Estland er for noko. Og då kjem ein ikkje unna det estiske språket.

Integrasjonsutfordringa skjem til å vere der i mange, mange år enno. Det finst ingen enkle løysingar. Det er heilt sikkert at dialog er nødvendig, men det er framleis eit stort problem at store mengder folk har vore avskorne frå heile den samfunnsdebatten som har gått i Estland sidan slutten av åttitalet og i staden har levd i sitt parallelle, russiskspråklege univers, der mange av impulsane har kome frå den andre siden av grensa. Det er mange slike som framleis sit med «gråe pass».

Litt om estarar og russarar i Estland

Eg held fram i von om å drive litt folkeopplysning -- kven er dei eigentleg, estarane og russarane i Estland som det no blir snakka om? Kor kjem dei frå og kor lenge har dei vore her?

Vel, først og fremst, estarane er urfolket. Dei har vore her "heile tida". Det er vel ikkje så mykje meining i å spekulere om akkurat når dei kom, det er uansett førhistorisk.

Men kva folkeslag er det i Estland no? Vel, svært mange, men dei største minoritetane er dei russisktalande. Nokre av dei definerer seg kanskje som ukrainarar eller kviterussarar.
Her er litt offisiell statistikk frå det estiske statistiske sentralbyrået, med tal frå 2000 og frå 2006:

FOLKESETNAD I ESTLAND, 1. JANUAR 2000 OG 2006

Alle nasjonalitetar
Estarar Russarar Ukrainarar Kviterussarar






2000




Heile Estland
1 372 071935 884354 66029 25917 460
..Tallinn 400 781217 248147 78314 8498 045
Ida-Viru fylke 180 14336 365126 4784 8795 322
2006




Heile Estland
1 344 684921 908345 16828 32116 316
..Tallinn 396 193216 996144 85814 3287 657
Ida-Viru fylke 172 77534 314122 4824 6154 829
(Kjelde: www.stat.ee)

Tala frå hovudstaden Tallinn og frå Ida-Viru fylke (nordaust i Estland, der mellom anna Narva by ligg) er medtekne fordi det er områda i Estland som har dei største russiske minoritetane.

Men kvar kjem ein slik minoritet ifrå? Svaret er vel kanskje innlysande: frå Sovjetunionen. Det er snakk om arbeidskraft som kom i samband med oppbygginga av sovjetisk tungindustri etter krigen.

I 1881 var det 29 380 russarar i Estland og i 1941 var det 72848. Rett etter andre verdskrigen var det 97% etniske estarar i landet. Men ganske fort etter restaliniseringa skaut importen av russarar fart. I 1959 var det 240 227 og i 1989 var toppen nådd, med 474 834 russarar.

Offisielt var Sovjetunionen antinasjonalistisk, men i praksis var russisk det språket som hadde forrang i sovjettida. Den massive immigrasjonen -- for ikkje å seie importen -- av russarar gjorde at estarane med rette var redde for å misse eige språk, eigen kultur og identitet.

Vi har sjølvsagt lov til å vere kritiske, men det er viktig å vere klar over dette bakteppet når vi vurderer den estiske minoritets- og integrasjonspolitikken.

Estland og bronsesoldaten ⎯ «the story so far»


Dei fleste i Noreg har vel fått med seg at det var uro i Tallinn i slutten av april i år. Mange har vel til og med høyrt ein del detaljer om det som skjedde og at det hadde med ein statue å gjere ⎯ ein bronsesoldat som har stått der sidan Sovjet-tida.
Men det er i grunnen ikkje så mykje ein gjennomsnittsnordmann veit om bakgrunnen for det som skjedde. Og nettopp dét er i grunnen eit stort problem, for det finst krefter som gjerne vil at røykteppet kring det som skjer skal vere minst mogleg gjennomsiktig. Det er vel neppe nokon stor løyndom at dei kreftene har ei høgborg i Moskva.

***

Difor vil eg prøve på eit lite samandrag av historia så langt her. Bruk gjerne fleire kjelder og kontroller det eg seier. Nokre av lenkjene frå denne bloggen gir godt høve til det. Eg er ikkje historikar, men eg har lese ein god del om Estland og eg har snakka med mange estarar som har opplevd tidene sjølv.



Estarane er eit lite folk. Første januar i år var det i Estland 935 884 personar som definerte seg som etniske estarar - dei utgjer dermed i overkant av 68 prosent av det totale folketalet i landet. Og estarane er språkleg rimeleg nærskylde med finnane, det vil mellom anna seie at det ikkje finst meir likskap mellom estisk og russisk (eller estisk og latvisk, for den saks skuld) enn det finst mellom til dømes norsk og finsk.
Opp gjennom historia har estarane vore underlagt mange større og mindre makter og herskarar. Sidan dei misse fridomen under korstoga i middelalderen, har det vore både dansk, svensk, polsk og russisk styre på estisk jord ⎯ men først og fremst tysk. Tyskarane dominerte den kulturelle og politiske eliten i Estland frå middelalderen og fram til sjølvstendet i 1918. Og trass i at Estland mellom 1721 og 1918 var ein del av Tsar-imperiet, har russarane sett relativt lite preg på den estiske kulturen, for ikkje å snakke om språket.

Det estiske sjølvstendet vart deklarert den 24. februar 1918, og etter freden i Tartu 1920 fekk Estland utvikle seg som eit sjølvstendig land i tjue år, heilt fram til andre verdskrigen. Tjuetalet var prega av eit liberalt demokrati med problem og barnesjukdomar ⎯ til dømes sleit estarane med å få til eit stabilt partisystem. Men at det var eit demokrati og at folk deltok og bygde landet sitt, det er det liten tvil om.
Utover på 1930-talet gjekk det nedover med demokratiet over mykje av Europa. I Estland vart det òg eit autoritært styre, men det er tullprat å kalle det fascistisk. Styret som president Konstanting Päts etablerte etter 1934 innskrenka dei demokratiske rettane ein del, men det kom først og fremst som ein freistnad på å hindre den populære fascist-liknande krigsveteranrørsla til å kome til makta. Men tung luft i maktkorridorane i Tallinn kan nok likevel ha svekt Estland ein god del og må kanskje ha noko av skulda for det som skulle kome.
Under oppseglinga til andre verdskrigen var nemleg Hitler og Stalin svært så gode vener ei stund. Dei inngjekk ein avtale kjent som Molotov-Ribbentrop-pakta. Denne pakta var i utgantspunktet ein avtale om at Sovjet og Tyskland ikkje skulle fyke på kvarandre, men vel så viktig var i praksis den hemmelege tilleggsprotokollen til avtalen frå 23. august 1939, som i tysk originalversjon hadde eit punkt som såg ut slik som dette:

1. Für den Fall einer territorial-politischen Umgestaltung in den zu den baltischen Staaten (Finnland, Estland, Lettland und Litauen) gehörenden Gebieten bildet die nördliche Grenze Litauens zugleich die Grenze der Interessensphäre Deutschlands und der UdSSR. [...]

Med andre ord - Sovjetunionen og Nazi-Tyskland avtalte seg imellom at Estland skulle tilhøyre ei Sovjetisk interessesfære. Stormaktene delte Europa mellom seg, utan større interesse for å spørje dei mindre nasj0nane det faktisk galdt. Protokollen vart forresten seinare justert, slik at òg Litauen hamna i sovjetisk sfære.

I trygg visse om at Nazi-Tyskland ikkje ville stikke kjeppar i hjula, kunne dermed Stalin leggje opp strategien for å få Estland inn i Sovjetunionen. Estland var i likskap med mange andre land før krigen nøytralt, så dermed ville det vere eit flott påskot for Sovjet om dei kunne påvise at Estland sjølv braut nøytraliteten. Eit slikt høve baud seg då den polske u-båten Orzel rømde fra hamna i Tallinn. Sovjet tolka det som at Estland ikkje lenger kan vere nøytralt, og kravde at Estland skulle inngå ei gjensidig bistandspakt. Päts-regjeringa gav etter, og resultatet var sovjetiske basar på estisk jord. Estland var framleis sjølvstendig, men det var fort langt fleire sovjetiske enn estiske soldatar i landet.

Etter dette kunne stalinistane ta det steg for steg. Uansett hadde ikkje Estland lenger noko reelt høve til motstand, og gjennom utskriving av nyval i sovjetisk stil, massivt fusk, utnemning av marionettregjering og til slutt søknad om opptak i Sovjetunionen, kunne okkupasjonen fullførast i ly av pakta med Tyskland og dei urolege tidene i Europa og heile verda.



Året frå 1940 til 1941 vart eit skrekkens år, med massedeportasjonar og oppleving av den brutale røyndomen under stalinistisk styre. Dermed var det ikkje sjølvsagt at estarane sørgde så veldig over ein ny okkupasjon ⎯ då «det forræderiske fascistiske Tyskland» ikkje lenger såg seg bundne av den tidlegare delinga av verda og mellom anna okkuperte Estland. For Sovjet var «den store fedrelandskrigen» i gang. For Estland var ein okkupant bytta ut med ein annan. Det nye regimet var sjølvsagt ikkje hakket betre, men om vi likar det eller ikkje: for den jamne estar var nok kvardagslivet heller meir tåleleg under tyskarane enn det hadde vore under Stalin.



Det var bakgrunnen for at mange estarar kjempa i tysk uniform då krigslukka tok til å snu i 1944. Dei såg det som det einaste høvet dei hadde til å hindre at det dei alt hadde sett i 1940 skulle gjenta seg. Dei fleste hadde lite til overs for nazi-ideologien, men gjorde det dei trudde var det einaste moglege i den nesten umoglege situasjonen dei var i. Og at dei kjempa i SS- og ikkje Wehrmacht-uniform, slik russisk propagande likar å peike på, var eit resultat av tysk taktikk, ikkje av estisk ønske.

Men Stalin hadde mykje folk og lite skruplar, og køyrde berre på med soldatar heilt til han braut gjennom og vann slaga og etter kvart krigen. Og ettersom livet og fridomen i Sovjet både før og etter dette ikkje var så mykje å skryte av, vart heile identiteten til russarane etter kvart bygd opp rundt det faktum at «det var vi som knuste fascismen og fridde verda».

Men Estland vart ikkje frigjort fra nazismen (eller fascismen, som Sovjet konsekvent kalla det, slik at ingen Sovjet-borgar skulle finne på å analysere ordet «nasjonalosialisme» og bli forvirra av at dei hadde «sosialisme» i namnet). Estland vart ikkje frigjort av ein enkel grunn: Tyskarane trekte seg ut før raudehæren kom inn. Estarane var alt i ferd med å etablere sitt eige styre som sjølvstendig land igjen, og det blå, svarte og kvite estiske flagget vaia over Tallinn då raudehæren ein dag seinare storma inn og reiv det ned for å erstatte det med raud symbolikk. Og den tyske okkupasjonen var erstatta med sovjetisk re-okkupasjon.

I Noreg er vi vane med å tenkje at andre verdskrigen varte frå 1940 til 1945. For Estland varte han nærast frå Molotov-Ribbentrop-pakta vart inngått i 1939 til dei siste sovjetiske soldatane reiste frå landet i 1994. Det er ei lang tid med okkupasjon. I etterkant verkar det som eit under, det som skjedde. Det fanst ein historisk sjanse. Estland vakna i løpet av 80-talet frå skrekken etter stalinismen, frå lidingar, deportasjonar og seinare diktatur og stagnasjon. Dei greip sjansen og dei gjorde det utan vald. Saman med dei andre baltiske landa tok dei kvarandre i hendene. Dei song og dansa. Og dei kravde sjølvstende. Og i dei heite augustdagane 1991 var dagen komen. Medan gammelkommunistane prøvde seg ein siste gong i Moskva, var tida komen for Estland. I Tallinn overvann dei ulike fraksjonane splittinga mellom dei moderate og dei meir radikale nasjonalistane, og dei kom fram til ei felles erklæring. Estland erklærte seg fritt, og eit par månader seinare var landet medlem av FN. I 1992 overtok den estiske krona etter den ustabile rubelen og økonomien tok til å kome i gang. I 1994 var landet fritt for sovjetiske militærbasar. I 2004 vart landet etter ein lang prosess med i både EU og NATO ⎯ med berre eit par månaders mellomrom. Og tida frå 2000 og fram til i dag har vore prega av sterk økonomisk vekst.

***

Ei solskinshistorie på mørk bakgrunn, slik stod Estland fram. Heilt fram til ganske nyleg, då verda fekk høyre om uro og vald i Tallinn, om sosiale og etniske motsetnader. Kor kom dette frå? Låg det under overflata og ulma heile tida? Svaret er nok både ⎯ òg. Først og fremst ⎯ alt det positive har ikkje blitt borte. Og alt det negative har ikkje oppstått no, det har berre blitt meir synleg. Men kva var det eigentleg som skjedde?

Mellom Karls-kyrkja og nasjonalbiblioteket, berre eit steinkast (ironisk å skrive det ⎯ dei knuste jo faktisk eit par ruter der) unna okkupasjonsmuseet og ikkje langt frå gamlebyen stod det eit monument som dei siste åra har hatt påskrifta «til dei falne i andre verdskrigen». På estisk og russisk. Det som slo meg då eg gjekk forbi statuen, var at eg er nesten uvan med å sjå formuleringa «andre verdskrig» på russisk. Slike momument brukte gjerne den gamle formuleringa «den store fedrelandskrigen». Eit sikkert teikn på at minneplatene med skrifta var sett opp etter 1991.

Statuen av ein soldat i sovjetisk uniform med bøygd hovud var laga av bronse og sett opp i 1947, midt i svartaste Stalin-tida. Han var kjent som bronsesoldaten, bronsemannen eller «Aljosja», men det var ingen konkret soldat han skulle førestelle. Han var nok helst eit monument til den «ukjende soldaten» ⎯ men sjølvsagt på sovjetisk side, slik uniformen tydeleg viste. Russarane kalte han helst for «soldat-frigjeraren». Og det han symboliserte var viktig for dei. Unge gjekk verkeleg rundt og trudde at bestefaren deira verkeleg frigjorde dette landet. Nokre formulerte det vel heller slik som at «bestefar vann dette landet for meg». Mange trur det framleis.

Det var ikkje slik estarane kjente det. Dei fleste opplevde det som noko utriveleg å ha ein hær i den forhatte raudehærsuniformen ståande på ein så prominent plass. Ikkje for det, det var mange nok estarar som òg kjempa i den uniformen, men å skulle heidra hæren som frigjerarar var det nok heller lite grunn til.

Like fullt aksepterte dei aller fleste at for den russiske delen av folket var soldaten eit viktig symbol. Det var få som hadde noko imot at russarar som sjølv hadde mist nokre av sine under krigen la ned kransar ved soldaten og mintest sine kjære. Det absolutte fleirtal av estarar såg med stor forståing på nett den biten.

Problemet låg i måten markeringane etter kvart vart gjort på. Den 9. mai feirar Russland sigeren i «fedrelandskrigen». Dei siste åra samla russarar seg ved bronsesoldaten med sovjetiske flagg og symbolikk. Dette drog til seg meir ytterleggåande element frå estisk side, unge, til dels høgreekstreme, som let seg provosere. Og politiet hadde stadig større vanskar med å halde ro rundt bronsesoldaten. Dette vart ikkje betre av at soldaten samstundes var eit gravmonument. Tolv krigsgraver var det nemleg rett ved.

Dette gjorde at det dei siste to åra har vore mykje snakk om at det beste ville vore å flytte både soldaten og gravene. Det har aldri vore snakk om å øydeleggje monumentet ⎯ bortsett frå hos nokre nasjonalistiske ekstremistar som ikkje blir tekne på alvor, slik som Jüri Liim, som vart bøtelagd for å kome med trugslar om å sprengje minnesmerket i lufta. I 2006 var det lenge politivakthald rundt monumentet, og heile plassen var avsperra. Det var problem med skjending av monumentet frå estisk pøbel, og det var problem med faren for samanstøt mellom estiske og russiske ekstremistar. Sidan politivakthaldet vart avslutta har ei samanslutning av unge russarar ⎯ kjent som «Nattevakten» (russisk Ночной дозор) ⎯ drive og mobilisert eit uoffisielt forsvar for monumentet. Dels har dei stått fram som forsvararar av det forståelege ønskjet om framleis å ha ein plass å gå til for å minnest bestefar ⎯ men òg dels som temmeleg militante representantar for den lokaliserte versjonen av stor-russisk sjåvinisme.

***

Kva var det då eigentleg som skjedde i slutten av april 2007?
Først og fremst lyt vi skilje mellom det som faktisk skjedde og det som regjeringa hadde planlagt. Natt til 26. april starta det som planlagt med at politiet raskt fekk sett opp gjerde og eit stort telt over minnesmerket og plassen framfor det. Dette vart gjort for at det ikkje skulle bli tid eller høve til å organisere uro og oppstand. Plana var ikkje å vere raskt ute med å flytte minnesmerket, men utover dagen og kvelden den 26. april skjedde det ting som gjorde at regjeringa måtte tenkje og handle raskt. Soldaten stod nemleg framleis trygt på plass då rasande unge russarar gjekk laus og herja vilt i sentrum av Tallinn. Dei gjekk amok, knuste vindauge, røva og rana, velta bilar. Og då dette var ein realitet, kom regjeringa fram til at dei ikkje våga å risikere ein situasjon der bronsesoldaten og dei arkeologiske utgravingane som skulle skje inne i teltet i mange dagar skulle bli åstad for vald og massedemonstrasjonar. Dei tok ei rask avgjerd og fekk soldaten flytta. Og i løpet av eit par dagar var han på plass igjen ⎯ denne gongen på krigskyrkjegarden, slik plana på lengre sikt hadde vore.

***

Estland følgde opp med politipatruljer, midlertidig forbod mot alkoholsal og større utandørs samlingar. Innenriks lukkast det ganske godt å få situasjonen under kontroll. Det er nok rett som til dømes Aftenposten skreiv, at nokre gamle sår vart rivne opp. Men eit positivt resultat av at ein del frustrasjon kom fram -- om enn på ein destruktiv måte -- er at det i Estland no blir snakka mykje om kva vi faktisk kan gjere for å fremje dialog. Det er ikkje ein enkel dialog det er snakk om, men at det må takast på alvor er det vel få som er usamde i.

***

Estarar og russarar i Estland skal nok greie utfordringane med å leve saman, om dei enn kan vere store. Men noko av det mest øydeleggjande er når Moskva blandar seg opp i det heile. Dei forstyrrar integrerings- og normaliseringsprosessen brutalt ved å gjere russarane i Estland til representantar for russiske interesser i staden for å lata dei vere ein minoritet som naturlegvis har sine soleklare menneskerettar og som treng å venje seg til at dei er ein del av det estiske samfunnet.